Reaksjon

Da har han sett bloggen. Reaksjonen?
“Jeg kunne ikke blitt mer overrasket om du fortalte meg at du egentlig var en superhelt! Eller at du hadde penis.”

Kan man forvente å være førsteprioriteten?

Jeg liker at han har noe han brenner for, en lidenskap. Jeg elsker å ha lidenskapelige mennesker rundt meg, de er alltid mest interessante og inspirerende.

Og jeg trodde aldri at det ville oppstå en situasjon hvor jeg ville komme i noen form for konkurranse med dette, tvert imot så så jeg på dette som et område hvor jeg kunne hjelpe og støtte og delta til en viss grad.

Men nå blir det mer og mer klart at det er vanskelig. Jeg tror han sliter med tidsfordelingen og prioriteringen, og jeg vet ikke hvordan det skal gå. Jeg har alltid tenkt at lidenskapen hans må gå først, uten den så er han for det første ikke den samme mannen jeg er så glad i, men i tillegg så tror jeg han trenger det for å være lykkelig. Og jeg tror ikke han hadde klart å stoppe uansett, det er så viktig for ham.

Allikevel var det litt av et slag i ansiktet da jeg innså at jeg ikke prioriteres. Jeg hadde ikke tenkt så mye over det, men når jeg sier at han setter dette over meg så sier han ikke noe imot det. Og jeg ble litt overrasket over at jeg ble så overrasket. Jeg visste det jo egentlig, men det er veldig annerledes å høre det bli sagt høyt.

Ord holder ikke

Dette blir ikke det innlegget jeg egentlig vil skrive.

Ord holder ikke, uansett hvor mye tanke og hvor mange tårer som ligger bak. Så i stedet vil jeg bare legge ut en video, av to gutter som bare var to gutter med en lidenskap og et par mikrofoner da jeg møtte dem på sommerleir på Utøya for mange år siden. Da Utøya enda var synonymt med sommer og lek, og ikke minst med sang til langt på natt i Bolsjevika. Siden da har de blitt mye mer kjent og mye mer verdensvant, men de kan fortsatt få sagt det på en måte som jeg ikke klarer. Ikke bare gjennom ord, men rett til hjertet.