Blogge igjen?

Jeg vurderer å begynne og blogge igjen. Ikke morsomme og interressante poster. Bare vanskelige og tunge.

Men jeg vet ikke helt. Når jeg skriver så tvinger det meg til å tenke på vanskelige ting, og livet blir litt vanskeligere også. Mens når jeg ignorerer problemene, så går alt så mye bedre, og jeg føler meg virkelig lykkelig. Men jeg lurer på om det kanskje er noe terapeutisk ved å skrive og tenke også. Kanskje ting kan bli bedre, i stedet for at jeg bare ignorerer alt som er vondt. Jeg vet ikke.

Advertisements

Sorg.

Jeg vet at det å slipp på sorgen ikke er det samme som å gi slipp på personen. Jeg kan slutte å sørge. Jeg trenger ikke å være lei meg når jeg tenker på han for å vise at jeg savner han.

Men jeg klarer ikke å stoppe meg selv. Det er så mye forvirring og savn og sorg. Det er håp og håpløshet om hverandre.

«Lost at sea.» Det er så typisk deg! Du måtte alltid skille deg ut. Hadde alltid noen vanvittige historier. Kom tilbake og fortell oss om dine nyeste eventyr! Hvor har du vært siden den ettermiddagen 27. november?

Vi er så mange som savner deg, Mats. Kom tilbake til oss.

Reaksjon

Da har han sett bloggen. Reaksjonen?
«Jeg kunne ikke blitt mer overrasket om du fortalte meg at du egentlig var en superhelt! Eller at du hadde penis.»

Kan man forvente å være førsteprioriteten?

Jeg liker at han har noe han brenner for, en lidenskap. Jeg elsker å ha lidenskapelige mennesker rundt meg, de er alltid mest interessante og inspirerende.

Og jeg trodde aldri at det ville oppstå en situasjon hvor jeg ville komme i noen form for konkurranse med dette, tvert imot så så jeg på dette som et område hvor jeg kunne hjelpe og støtte og delta til en viss grad.

Men nå blir det mer og mer klart at det er vanskelig. Jeg tror han sliter med tidsfordelingen og prioriteringen, og jeg vet ikke hvordan det skal gå. Jeg har alltid tenkt at lidenskapen hans må gå først, uten den så er han for det første ikke den samme mannen jeg er så glad i, men i tillegg så tror jeg han trenger det for å være lykkelig. Og jeg tror ikke han hadde klart å stoppe uansett, det er så viktig for ham.

Allikevel var det litt av et slag i ansiktet da jeg innså at jeg ikke prioriteres. Jeg hadde ikke tenkt så mye over det, men når jeg sier at han setter dette over meg så sier han ikke noe imot det. Og jeg ble litt overrasket over at jeg ble så overrasket. Jeg visste det jo egentlig, men det er veldig annerledes å høre det bli sagt høyt.

Ord holder ikke

Dette blir ikke det innlegget jeg egentlig vil skrive.

Ord holder ikke, uansett hvor mye tanke og hvor mange tårer som ligger bak. Så i stedet vil jeg bare legge ut en video, av to gutter som bare var to gutter med en lidenskap og et par mikrofoner da jeg møtte dem på sommerleir på Utøya for mange år siden. Da Utøya enda var synonymt med sommer og lek, og ikke minst med sang til langt på natt i Bolsjevika. Siden da har de blitt mye mer kjent og mye mer verdensvant, men de kan fortsatt få sagt det på en måte som jeg ikke klarer. Ikke bare gjennom ord, men rett til hjertet.

Surrehue + frk. stress

Det er så utrolig sant: det vi liker mest ved personer er ofte også det som kan gå oss mest på nervene.

Jeg beundrer virkelig måten han ser på tid. Han tar ting som det kommer, og planlegger sjeldent dagene sine i særlig stor detalj. Det må jo gi en enorm frihetsfølelse, og fjerner sikkert mye stress.

Samtidig som jeg setter veldig stor pris på denne egenskapen hos ham, så kan det irritere vettet av meg til tider! Det som gjør ham så behagelig og beroligende å være med, gjør ham også temmelig upålitelig i mellom, og han har en tendens til å forvente å få vanvittig mye ut av dagene, og ser ut til å tro at han har flere timer enn oss andre per dag. Det hadde jo vært fint å ha det, men slike tankemønstre resulterer ofte i avlyning og omrokkering av planer.

Jeg tror vi er totalt omvendte på det ormådet. Jeg har en tendens til å planlegge ting i fryktelig små detaljer, overvurdere hvor lang tid ting tar, og stresse veldig mye.

Får håpe vi kan lære litt av hverandre, jeg vet at jeg ihvertfall gjerne kan slappe av litt mer!

Å vise han bloggen.. eller å ikke vise han bloggen..

Jeg vet ikke helt. En del av meg føler at det skjer før eller senere. Han finner den. Hvis han ikke har funnet den enda. Jeg vet at han har hatt muligheten, spørsmålet er bare om han har innsett at han har hatt muligheten. Jeg tror ikke egentlig det.

Men man vet jo aldri.

Og samtidig vil jeg ikke skjule den. Men det er jo et stort vindu inn i tankene mine, og i tillegg så kan innlegg lett mistolkes.

Ord jeg skrev for et år siden, eller en time siden for den saks skyld, trenger ikke å stemme lenger. Oftest er innleggene mine bare basert på en følelse jeg har der og da, og det hele er veldig kortvarig. Jeg håper at hvis jeg samler opp nok mot til å vise han den så vil han forstå det, og stole på det jeg sier fremfor det jeg skriver.

Kjæreste-Ferox – stakkars fyr..

Hvordan i all verden skal han kunne takle alt jeg har å komme med i form av mindreverdighetskomplekser, generell stahet, daddy issues og diverse hangups? Han har aldri bedt om det. Det er ikke hva han meldte seg på.

Han er en fantastisk fin fyr. Jeg blir veldig glad og så teit at jeg blir helt flau når jeg er med han, og jeg savner han når jeg ikke er med han. Jeg savner han nesten når jeg er med han også. Og så langt har han vist at han kan takle mye rart jeg kan finne på å si/gjøre/feiltolke, og han klarer til og med å like meg bedre for noe av det. Det må være en av tingene jeg setter mest pris på i han. At han liker meg? Wtf? Aaah jeg klarer ikke å se når jeg er fornuftig og når jeg tilter litt lenger.

Men jeg vet ikke helt hvordan han vil håndtere resten. Nå påstår ikke jeg at jeg er den personen som har mest issues her i verden, alle har jo sitt, men jeg har ikke vært spesielt åpen angående mine. Han vet at det er noe. Men han ser at jeg ikke klarer helt å slappe av, så han sier at han ikke trenger å vite det. Men han kommer til å få vite det en dag. Hvis dette varer. Og jeg synes på en måte det er litt urettferdig av meg å vente til han har investert så mye i meg at det ikke er så lett å backe ut, men jeg klarer ikke å bare spy ut galskap på han heller. Jeg vet at jeg er redd for hvordan han vil reagere, men jeg vet ikke hva slags reaksjon jeg er redd for. Jeg klarer ærlig talt ikke å se for meg en eneste reaksjon, men det er vel kanskje det ukjente jeg er redd for.

Har ikke alle liv, også Osama Bin Ladens, en egenverdi?

Jeg synes det er så sykt skremmende hvordan ”verden” har reagert på nyhetene om drapet på Osama Bin Laden. Skal jeg dømme ut fra diverse Facebook-oppdateringer, nyhetsoverskrifter og offentlige uttalelser, ser det ut som om et absolutt flertall både i Norge og ellers, er for dødsstraff.

hateline-osama-dead-020511

Jeg vil absolutt ikke påstå at mannen ikke var en terrorist og forårsaket det at mange uskyldige liv har gått tapt. Jeg forsvarer ham ikke et sekund. Men jeg mener at dødsstraff hører middelalderen til, og at et moderne samfunn bør vite bedre.

Og ikke bare blir det akseptert at han har blitt drept, folk hyller staten som gjennomførte dette, og uttalelser som ”Rot in hell”, ”burn in hell” og så videre dukker opp i nyheter og sosiale medier. Det er faktisk en feiring av et dødsfall. Og det er helt uforståelig for meg at flertallet kan være så respektløst.

Jeg mener at livet i seg selv har en verdi, uansett hva en person har brukt det til. Det at USA ville ha denne mannen død er en ting, mange stater benytter jo fortsatt dødsstraff. Men det å feire dette i etterkant? Jeg klarer ikke å forstå det.

hateline-osama-dead

Nå sikter jeg selvsagt ikke til dem som har mistet noen kjære i for eksempel terrorangrepet 11. september 2001. Når noe slikt påvirker en selv så nært, så har jeg ingen forventninger til at folk skal tenke på samme måte som jeg gjør nå. Men det er jo tross alt en grunn til at vi ikke lar pårørende sette straffen når en kriminell handling er begått? Vi har uavhengige domstoler nettopp fordi folk flest ikke klarer å tenke klart og holde seg fornuftig og rettferdig i en slik situasjon. Hadde noe skjedd med for eksempel min nære familie så er jeg sikker på at jeg ville blitt veldig for dødsstraff jeg også. Men sånn fungerer systemet takk og lov ikke.

Og derfor er jeg veldig overrasket over at ”folk flest” reagerer på denne måten. Jeg har ikke sett noen som deler mine bekymringer angående dette, og det synes jeg er veldig skremmende. Er ikke et menneskeliv verdt mer enn dette, til tross for at denne situasjonen setter dette veldig på spissen?

Og hvis ikke, hvor går grensen for å bli behandlet som dette? Ved terrorangrep? Drap? Voldtekt? Vold?

Hva tenker du på når du sitter på bussen?

I de gamle dager, da Ferox fortsatt var urørt og ukysset.. vel… jomfru ihvertfall, så lurte jeg veldig på hvordan det var å ikke være det. Gjorde ikke vi alle?

Vel, jeg husker spesielt at når jeg satt på bussen så pleide jeg å se meg rundt på alle menneskene rundt meg som var eldre enn meg. Og jeg pleide å lure på hva de satt og tenkte på. Jeg forestilte meg at alle satt rundt meg og tenkte på hvordan det var å ha sex og hvordan det var sist gang de gjorde det eller den første gangen de hadde gjort det. Kanskje fantaserte de om neste gang? Jeg var grusomt nysgjerrig og kunne ikke se for meg at de kunne tenke på noe annet.

Jeg fortalte etterhvert meg selv at det var latterlig, disse menneskene satt ikke bare på bussen og fantaserte hele tiden om forrige gang de hadde sex.

Først nå, mange år senere, kom jeg på dette da jeg satt på t-banen her om dagen og våknet med et rykk fra en spesielt heftig fantasi. Tror nok ikke jeg tok så fryktelig feil, jeg..

I de gamle dager, da Ferox fortsatt var urørt og ukysset.. vel… jomfru ihvertfall, så lurte jeg veldig på hvordan det var å ikke være det. Gjorde ikke vi alle?