Bloggarkiv

Kjæreste-Ferox – stakkars fyr..

Hvordan i all verden skal han kunne takle alt jeg har å komme med i form av mindreverdighetskomplekser, generell stahet, daddy issues og diverse hangups? Han har aldri bedt om det. Det er ikke hva han meldte seg på.

Han er en fantastisk fin fyr. Jeg blir veldig glad og så teit at jeg blir helt flau når jeg er med han, og jeg savner han når jeg ikke er med han. Jeg savner han nesten når jeg er med han også. Og så langt har han vist at han kan takle mye rart jeg kan finne på å si/gjøre/feiltolke, og han klarer til og med å like meg bedre for noe av det. Det må være en av tingene jeg setter mest pris på i han. At han liker meg? Wtf? Aaah jeg klarer ikke å se når jeg er fornuftig og når jeg tilter litt lenger.

Men jeg vet ikke helt hvordan han vil håndtere resten. Nå påstår ikke jeg at jeg er den personen som har mest issues her i verden, alle har jo sitt, men jeg har ikke vært spesielt åpen angående mine. Han vet at det er noe. Men han ser at jeg ikke klarer helt å slappe av, så han sier at han ikke trenger å vite det. Men han kommer til å få vite det en dag. Hvis dette varer. Og jeg synes på en måte det er litt urettferdig av meg å vente til han har investert så mye i meg at det ikke er så lett å backe ut, men jeg klarer ikke å bare spy ut galskap på han heller. Jeg vet at jeg er redd for hvordan han vil reagere, men jeg vet ikke hva slags reaksjon jeg er redd for. Jeg klarer ærlig talt ikke å se for meg en eneste reaksjon, men det er vel kanskje det ukjente jeg er redd for.

Reklamer

Forholdsprat og tull og tøys.

Fyren har snakket veldig mye om forhold i det siste, det vil si de siste dagene, og selv om jeg føler meg relativt sikker på han, så er det alltid et lite gufs som iler nedover ryggen min når han begynner å nevne sånt. I går kveld kveld klarte han å lire av seg  noe sånt som «Du er jo iskald, deg er det ingen fare for. Men jeg må passe på så jeg ikke får noen følelser for deg. Jeg føler jeg har god kontroll så langt, men jeg må passe på.» For det første, er jeg så kald? Damn, jeg har forandret meg mye i det siste tror jeg, har aldri hørt noen si noe sånt før, og jeg har aldri sett sånn på meg selv heller. Men jeg har vel vært ganske grundig da jeg bygde opp veggen rundt meg selv etter bruddet for tre kvart evighet siden, så jeg har nok blitt flink til å holde igjen.

Men så nevner han altså alt det andre også. Og da føler jeg meg hakket mer utrygg. Og i dag snakket han i nesten en halvtime på telefonen om hvordan han ikke kan falle for noen og ende opp i et forhold nå. Også er det små kommentarer her og der som hver for seg ikke betyr noe, men lagt sammen kjenner jeg litt ulmende uro langt nede.

Og ærlig talt, han lagde kysselyder på telefonen i dag! Hvem gjør sånt?! Jeg tror han ble litt furt da jeg begynte å le, men seriøst, hva var det for noe??

Nei, jeg er ikke så sikker på hva jeg skal tenke. Jeg er nok litt oversensitiv på den kanskje, men jeg vil heller være oversensitiv enn å falle på huet og ræva inn i en av tidenes mest ukomfortable situasjoner..

Danger, danger!

Oi oi oi oi oi oi oi.

Jeg nesten hører «DANGER»-alarmen ringe i hodet.

Lekre fyren er bortreist og ringte meg i kveld. Sa han ikke hadde planer om det, men hadde tenkt mye på meg, så han fikk plutselig lyst. Selv om det koster han sånn ca. en lunge og fire skjorter å ringe fra utlandet på mobilen. Og så sier han at vi må snakke sammen. Om hva som skjer. Mellom oss. Sånn videre.

Jeg begynte bokstavelig talt å riste, satt og skalv mens jeg prøvde å ikke la han høre det gjennom telefonen. Greit nok, jeg har vært dødskald de siste dagene pga. litt manglende matinntak, men der slo det ekstremt til. Han sa at vi ikke kan holde på sånn her videre, det går ikke. Og det er jeg forsåvidt enig i, jeg må jo innrømme at jeg har tenkt masse på akkurat det i dag selv.

Problemet er bare at jeg ikke klarer å komme fram til noe svar. Jeg liker han veldig godt, og vi har veldig god kjemi. Ut over det har jeg kjent fyren i under en uke, og ting har gått veldig fort. Pluss at jeg ikke synes jeg er helt klar for noe nytt forhold helt enda, og jeg vet ikke hvor lang tid det tar.

Men han er en veldig fin fyr. Han har masse respekt for meg, jeg ler og smiler sammen med han. Han respekterer grensene mine, selv når han ikke forstår dem fullstendig.

Men hvor godt kjenner jeg han? En knapp uke er en knapp uke, uansett hvor mye tid man tilbringer sammen. Og selv om det er potensiale der, så betyr ikke det at vi passer fantastisk sammen. Men så kan jeg jo ikke forvente å kjenne han like godt nå som jeg kjente ekssamboeren etter fire og et halvt år. Selv om det er den sammenlikningen jeg faller tilbake på hele tiden.

Nei, jeg vet ærlig talt ikke uansett hvor mye jeg graver i hjernen min..

Hvordan feirer man et ikke-6-års-jubileum?

Man planlegger tidenes travleste dag så man knapt får et pust i bakken, og blandet med en urolig natt uten mye søvn kvelden før, så er hodet så i ørska og distrahert at det ikke finnes overskudd til å tenke for mye over sånt.

31 minutter til dagen er over. Skål for oss, det varte ikke!

broken-heart cake

Only want what they want, but na ah-ah, ah-ah-ah

Jeg klarer bare ikke å fortelle folk at jeg ikke er interessert i hverken one night stands eller forhold med dem. Det er bare ingen snill måte å gjøre det på, og i alle tilfeller så er det umulig å si hvordan han vil takle det ømme egoet etterpå.

Jeg er veldig fan av å si sånne ting rett ut, uten rom for mistolkning, men jeg er veldig dårlig på å gjennomføre det. Det er aldri en god tid å si det på; sier man det for tidlig så er man arrogant og antagende, sier man det for sent så er man luremus og misledende. I verste fall er dette en person som kunne blitt en god venn, og det potensielle vennskapet henger i en tynn tråd.

Det var ikke tilfelle i går kveld. Trønderen var ekstremt intens fra første sekund, og selv om jeg prøvde desperat å sende ut «nei takk»-signaler så hjalp det ikke. Det skal sies at jeg senere fikk høre av venninnen min at jeg hadde gjort en del fatale kroppsspråkfeil, som for eksempel å lene meg mot han da jeg skulle løfte drinken min (hva i all verden skal man gjøre da hvis han sitter mellom deg og drinken?!). Kvelden tok oss fra utested til biljard-bar, og jeg klarte ikke å få meg til å fortelle han at jeg ikke var interessert. På dette tidspunktet prøvde jeg fortsatt å fortelle meg selv at han sikkert var en ok fyr, og jeg fikk det for meg at det kunne være hyggelig å bli kjent med ham, om enn kun for vennskap.

Etter en god time med forsøk på å unnslippe de ekle hendene hans ble den tvilen jeg gav han til gode ganske tynnslitt, og jeg fikk endelig forklart at noen annen aktivitet enn biljard var utelukket. Da han endelig tok poenget fant han ut at han skulle stikke, og dessuten kunne han jo ikke ha noe å gjøre med en Vålenga-jente uansett (?!).

Jeg tror jeg klarte å skjule mitt lettelsens sukk, men i ettertid har jeg sett at jeg med fordel sikkert kunne blitt kvitt han tidligere på kvelden. Spørsmålet er bare hvordan? Jeg vil ikke være den jenta som strutter med bitch-shieldet, jeg synes det er hyggelig å komme i prat med folk. Men når man er singel på byen så antas det at man er ute etter enten sex eller forhold eller begge. Men når man ikke er ute etter noen av delene, hva gjør man da? Er det umulig å bare bli kjent med folk man møter på byen uten å ha noen baktanker?

Frustrert..

En av fem er forelsket i en annen enn partneren sin

Ifølge CNN har en undersøkelse nylig vist at en av 5 personer som er i faste forhold har sterke følelser for en annen enn partneren sin.

Makes you think, eh?

Usikker på hvor mye jeg stoler på dette ettersom jeg ikke har fått ta en titt på selve undersøkelsen, men selv om det muligens er overdrevet, så er det vel ikke så langt fra sannheten heller. Og det er jo litt av en tankevekker.

Cheating-1

That's right put in work – move your ass, go berserk..

..eat your salad, no dessert

get that man you deserve

Ah treningsmusikk!

Nå er det eksamen i morgen og i overimorgen og det er eksamener av typen grusom. Og jeg har nådd det punktet hvor jeg ikke orker mer og tenker at nå får det briste eller bære, så jeg dro og trente! Deilig å komme seg ut av huset og så beveget seg (men hysj, ikke si det til noen, jeg har jo et sofagris-rykte å opprettholde 😛 ).

Jeg blir litt filosofisk når jeg trener, og i dag tenkte jeg mye på at livet mitt ser litt ut til å bevege seg i sirkler. Ikke på en dum måte, bare det at jeg ser ting komme tilbake som jeg trodde at jeg var ferdig med. Som et par fag jeg trodde jeg aldri måtte tenke på igjen, men som det nå kreves at jeg tar igjen. Noen diskusjoner med forelesere som jeg trodde jeg hadde vunnet nok nå, men som jeg nå må ta opp med andre forelesere. Et avstandsforhold som jeg trodde lå i fortiden, men som nå kanskje ligger og lurer rundt hjørnet?

Og jeg kunne jo se på disse tingene og tenke at jeg ikke kommer noen vei og at ting ikke går fremover. Men jeg ser det annerledes. Jeg er en helt annen person nå enn det jeg var da disse tingene kom inn i livet mitt første gangen! Jeg har lært så utrolig mye om livet og om meg selv i løpet av det siste året, og jeg er uendelig glad for at jeg bestemte meg for å gjøre noen forandringer. Det har vært utrolig tungt til tider, men jeg har også kost meg stort, og selv om jeg vet at jeg fortsatt har langt igjen, så føler jeg meg utrolig mye mer selvsikker nå. Og da mener jeg det i den dypeste meningen av ordet, jeg er mer sikker på meg selv. Jeg kjenner meg selv bedre, vet hvem jeg er og hva jeg står for bedre, og jeg føler at jeg er på rett spor. Det er fortsatt mange svar jeg søker videre, men har jeg startet prosessen med å lære det jeg trenger.

Jeg føler meg så utrolig mye bedre rustet til å møte disse utfordringene! Jeg kan virkelig bruke de erfaringene jeg allerede har, og da har jeg et mye bedre utgangspunkt enn det jeg hadde første gangen.

Og når det gjelder eksamenene, så får det virkelig briste eller bære. Kryss fingrene for E! Vil jo ikke ha lest for mye heller 😉

Ferox er tilbake

Da er jeg hjemme igjen etter nesten en ukes besøk hos Eksen. Jeg har hatt en veldig fin uke, til tross for at jeg ikke var forberedt på at denne turen skulle bli mye mer emosjonell enn den forrige for meg. Jeg har stort sett gått fra å tenke at jeg savner han veldig til å tenke at jeg har det bedre på egenhånd og tilbake om og om igjen hele tiden.

Og det er her jeg tror problemet ligger: sammen med han så føler jeg meg trygg. Veldig trygg. Og det er jo bare naturlig synes jeg. Men samtidig så føler jeg meg fanget. Som om jeg ikke kan gjøre hva jeg vil. Og i et forhold kan man jo ikke det. Sånn er det bare. Man må alltid ta hensyn når det gjelder både stort og smått, og de fleste avgjørelser må enten tas sammen eller man må i det minste konsultere partneren.

Men uten han er jeg veldig ensom. Og det er en ensomhet som andre ikke kan fylle. Et tomrom som får meg til å føle at livet ikke er helt komplett. Det ble veldig cheesy, men det er sant. Det kjennes ut som om noe mangler. Men jeg føler meg fri.

Så trygg men fanget eller ensom men fri? For øyeblikket vinner ensom og fri.

"Du er singel, men følelsesmessig utilgjengelig"

Det er veldig merkelig hvordan følelser kan forandre seg utrolig fort.

Senest i går satt jeg og så på film og fikk plutselig in overveldende følelse av at nå var jeg klar til å forelske meg igjen, jeg rett og slett gledet meg enormt til å møte nye spennende mennesker og til å kjenne sommerfuglene krible i magen igjen.

Nå i dag får jeg plutselig masse flashbacks til kvelden det ble slutt med Eksen, og jeg må jobbe hardt for å holde tårene inne siden jeg er på jobb. Det er egentlig helt utrolig hvordan tiden leger slike sår, når jeg tenker tilbake på hvor utrolig lei seg han var så kan jeg ikke forestille meg at han noensinne kunne snakke med meg igjen, og tanken på at vi nå er gode venner er totalt overraskende.

Nok en gang velter skyldfølelsen over meg, men det har blitt en vanesak nå, begynner å tvile på om jeg noen gang blir kvitt den. Jeg snakket for et par dager siden med en som går igjennom noe av det samme som meg, og han beskrev meg ganske passende som «singel, men følelsesmessig utilgjengelig». Og det er mulig at det stemmer. Kanskje.

Men det jeg egentlig lurer på er, hvordan kan man vite hva man egentlig føler innerst inne, når man får så forskjellige følelser ang. et tema så nært hverandre? Er jeg klar for å bevege meg videre eller er jeg fortsatt totalt opphengt i hendelser som skjedde for snart 8 mnd siden? Det går vel ikke ann å være begge samtidig? Eller?

Hva skal til for å komme over et forhold?

Det er nesten seks måneder siden Eksen gikk fra kjæreste og samboer til eks. Et halvt år.

Jeg leste rundt den tiden at det i gjennomsnitt tar like lenge i måneder å komme seg over et forhold som forholdet har vart i år. Forholdet vårt hadde vart i fire, nesten fem år, så det vil si at i teorien skulle livet være tilbake til normalen for oss etter fem måneder.

På den tiden kunne jeg ikke forestille meg at jeg noen gang ville komme meg over denne mannen som for meg representerte trygghet, kjærlighet og som var en kjempedel av livet mitt slik jeg kjente til det. Men samtidig så visste den mer fornuftige og logiske delen av meg at tiden faktisk leger utrolig godt, så jeg antok at jeg antageligvis ville føle ting annerledes når jeg fikk litt avstand til ting.

Vi var veldig knyttet til hverandre, så jeg tenkte at siden dette gjennomsnittet på fem måneder gjelder parforhold generelt, så ville det kanskje ta litt lenger for oss. Men nå er jeg her, seks måneder ut i singellivet, og jeg klarer ikke å komme meg framover. Noen ganger vil jeg bare mest av alt fortelle han at jeg fortsatt elsker han og at ejg vil at vi skal gjøre et forsøk til. Jeg kan virkelig ikke se for meg et forhold med noen andre. Det har vært muligheter, og jeg har virkelig forsøkt å slippe andre inn for å distrahere, men jeg blir bare ikke forelsket. Jeg kan flørte, jeg kan leve singellivet, men det er bare ingen sommerfugler, ingen følelser. Og det kjennes alltid som om jeg er utro mot han. Jeg føler det virkelig ikke som at jeg er singel.

Jeg prøver å fortelle meg selv at det bare kommer til å ta mer tid, men jeg kan virkelig ikke forestille meg at ting kan føles annerleses. Jeg føler ikke at jeg beveger meg framover, og en del av meg er ikke så sikker på om jeg vil bevege meg framover. Det er nesten så jeg holder fast i følelsene for han som et slags varmt og trygt sikkerhetsnett. Jeg kjenner jo ikke til stort annet. Kanskje det jeg trenger er å dytte meg selv framover? Men hvordan i all verden gjør man det?